Ukens låter: Dua Lipa, Aurora og Chris Stapleton
... samt Marcus & Martinus i prematur julemodus: Helgens låtbunke er servert.
Dua Lipa – «Houdini»
Det er vanskelig å unnslippe det allestedsnærværende albansk-engelske discopop-fenomenet Dua Lipa i popkulturen, og det er for så vidt helt greit. På «Houdini» har hun fått med seg den bittelitt oppskrytte newzealandske nypsykedelikeren Kevin Parker (Tame Impala) som produsent. Resultatet er fortsatt – sjokk! – nært tilknyttet disco i sitt vesen og uttrykk, men med noe tydeligere retropreg og grisete 80-tallsglans enn vanlig. Slett ikke verst. Den noe underutviklede melodien ville tjent grovt på en skruball eller to, dog.
Peggy Gou & Lenny Kravitz – «I Believe in Love Again»
Ukens oddeste samarbeid? Den æren tilfaller kjapt «I Believe in Love Again», der den koreanske DJ-en og produsenten Peggy Gou (32) og 90-tallsikonet Lenny Kravitz (59) har slått sine pjalter sammen. 90-tallet er for øvrig også stilepoken der denne krysningen mellom acid house og chillout utspiller seg, og Kravitz’ divaaktige falsett kler uttrykket overraskende bra. Det oppløftende budskapet verdsettes også i disse tider, men dette er først og fremst fint mens det pågår – og ikke så mye å tenke på ellers.
Aurora – «Your Blood»
Vi holder oss på 90-tallet. Når Aurora Aksnes returnerer med sin første singel siden tredjeplaten «The Gods We Can Touch» traff verden for snart to år siden, er det med en luftig og euforisk smyger av en poplåt. Verset kan minne om noe Erlend Øye kunne klimpret frem på en god dag i solen, mens refrenget haler tankene mot The Cardigans anno «Lovefool». Hovedpersonen synger som vanlig så vakkert at det knaser i hjertet, samtidig som hun dyrker dynamikken mellom stemmen og arrangementet, og motstår fristelsen til å trampe i bløtkaken.
Marcus & Martinus – «Christmas to Me»
Nei, det er ikke Espen Eckbos tøyse-boyband Boyzvoize som har gjenoppstått for å smiskesynge trusene av nissemor. Selv om det dessverre kan høres slik ut. De 21 år gamle tvillingene fra Trofors har vist seg som kapable leverandører av tenåringspop ved mange anledninger, men julen får åpenbart fram det mest puddingaktige ved duoen. «Christmas to Me» høres ut som alle sesongens klisjeer kjørt gjennom en AI-kvern. Igjen sitter vi med en glatt og smakløs kalkun det er vanskelig å finne formildende omstendigheter ved, utover at den er unnagjort på under tre minutter.
Arlo Parks – «Jasmine»
Få har fått mer ut av en demoversjon enn det den mystiske britiske artisten og produsenten Jai Paul gjorde med «Jasmine» i 2012. Sangen figurerer stadig på lister over det forrige tiårets beste låter, og innflytelsen den hadde på en rekke artister – fra etablerte stjerner som Drake og Beyoncé til en ny generasjon DIY-r&b-snekkere – kan knapt overdrives. I sistnevnte kategori finner vi den LA-baserte London-sangeren Arlo Parks (23), som angriper «Jasmine» med nok egenart til at den er verdt en lytt – her er originalens mudrete gitarflyt erstattet med et mer perkussivt uttrykk, mens mystikken og sensualiteten er beholdt.
Chris Stapleton – «South Dakota»
Etter tilbakemelding fra minst tre lesere om at det er for lite country i denne spalten, passer det perfekt å låne øre til den skjeggete Kentucky-sangeren Chris Stapletons femte studioalbum «Higher». Ved første ørekast høres det meget solid ut, med hovedpersonens flotte stemme i sentrum av et organisk countrysoul-lydbilde der balladene dominerer. En umiddelbar favoritt er det twangy, JJ Cale-aktige andresporet «South Dakota», som låser seg i et deilig og tilbakelent ruslegroove skapt for sene høstkvelder med noe som røsker i glasset.
